Debattinnlegg

Utfordringen ligger ikke i viljen.

 

Hans Kolstad skriver i sitt leserinnlegg 4. januar at fastlegetilbudet i Hamar kommune er langt fra tilfredsstillende, og at vi setter menneskers helse og velferd i fare. Vi forstår bekymringen, og synes det samtidig er viktig å opplyse saken noe.

​

Hamar kommune har 32.727 innbyggere, og 39.000 pasienter på fastlegelistene. Disse er fordelt på 37 fastleger. Alle fastlegehjemlene i Hamar er besatt.

​

Til sammenligning har Ringsaker kommune cirka 4000 færre plasser på sine fastlegelister enn de har innbyggere. Det samme gjelder for Stange kommune. De har også 4000 færre plasser på sine fastlegelister enn de har innbyggere.

​

Det er fritt fastlegevalg i Norge. Det forutsetter imidlertid at kommunene etablerer fastlegelister som tilsvarer innbyggere i egen kommune.

​

Hans Kolstad har dermed rett i at Hamar kommune isolert sett ikke innfrir på ønsker om fastlege, men svaret ligger ikke nødvendigvis i at Hamar skal øke sin andel fastleger. Hele landet opplever at fastlegeordningen er under press og denne situasjonen kan ikke alene løses lokalt.

​

Ja, det er en fordel at folk utenfra søker til vår kommune for tjenester og handel, og som Innlandets urbane hjerte ønsker vi både å være rause og ta et utvidet ansvar, herunder også når innbyggere fra andre kommuner ønsker å bruke tjenester i Hamar.

​

Utfordringen vår ligger altså ikke i viljen, men evnen til å bære merkostnadene i et allerede presset helse- og omsorgsbudsjett.

For å løse utfordringene rundt fastlegeordningen, kreves det en felles innsats fra både statlige myndigheter og kommunene.

Helse Sør-Øst har nylig offentliggjort statistikken over hvor stor sannsynlighet det er for å overleve et sykehusopphold. Best av alle sykehus i HSØ er Hamar! Foran Lovisenberg og Bærum sykehus.

​

Overlevelsesprosenten for Hamar kalles «signifikant høyere» enn referansen. Øvrige sykehus i Innlandet ligger dessverre i nedre halvdel av tabellen, med Gjøvik aller sist.

​

Statistikken er enda en bekreftelse på hvor lite faglig basert vedtaket om å bygge sykehus i Moelv er, man skroter sykehuset med best resultater.

​

Sykehuset i Moelv er kalt «verdens mest moderne» bla av stortingsrepresentant Støstad fra Oppland. Jonas Gahr Støre karakteriserte Moelv-sykehuset som «Europas fremste sykehus» under pressekonferansen på brygga i Moelv.

​

Begge deler er like meningsløst. Norges beste sykehus Oslo Universitetssykehus, ligger på 37. plass på listen over de beste sykehus i verden og på 16. plass i Europa. Beste sykehus i Europa er Karolinska i Stockholm, rangert som nr 6 på verdensstatistikken (Kilde: Newsweek).

​

I en artikkel som gikk i alle mjøsavisene for tre år siden kunne vi lese at Innlandet Arbeiderparti mener det er «Viktig å legge Hamar dødt som alternativ for hovedsykehus». Det var tydeligvis viktigere for partiet å legge Hamar sykehus dødt enn at pasientene skal overleve.

​

Men Hamar lever -og pasientene overlever!

​

Det siste er kanskje ikke helt uvesentlig. Om ikke lang tid kommer langtidsbudsjettet for Helse Sør-Øst. Den vil bli enda en bekreftelse på at det er svært langt fram til noe Mjøssykehus.

​

Den som tror siste ord er sagt i sykehus-saken vil få god tid til å revurdere oppfatningen! Godt valg!

Skole og skoleinnhold har vært et priotitert område for BBL hele vår «regjeringstid» På siste måling er Hamar landets fjerde beste skolekommune, de siste fem årene har vi i samtlige vært blant de fem beste.

 

Dette skyldes først og fremst dyktige ansatte, men også hovedfokus på innholdet i undervisningen under paraplyen «Hamarskolen som merkevare». Å være en av landets beste skolekommuner er ikke minst viktig for å være attraktiv for tilflytting av barnefamilier.

 

I inneværende periode lovet BBL å gå gjennom fysisk tilstand på samtlige skoler i Hamar. Det har vi gjort, og med litt nedslående konklusjon: Flere av skolene var i dårligere forfatning enn forutsatt, og kapasiteten på flere av skolene var på langt nær utnyttet.

 

Dårligst bygningsstandard er det på Storhamar, og dette er en skole som heller ikke lar seg bygge om til moderne undervisningsformer.

 

Uutnyttet kapasitet betyr i realiteten at man betaler for lokaler man ikke trenger og at penger som kunne gått til innhold og opplæring i skolen går til vask, oppvarming o.l.  Hamar kommune har ca 3.500 kroner høyere bygningskostnader pr elev sammenlignet med kommuner på samme størrelse. I all hovedsak skyldes dette urasjonelle lokaler og lavere elevtall enn det skolene har kapasitet for.

 

Etter vår mening er det bedre å bruke 3.500 mer på innholdet i undervisningen. BBL sa også at vi ville bevare dagens struktur i inneværende fireåreperiode, hvilket vi har overholdt. Men vi kan ikke frede dagens skolestruktur for alltid.

 

Strukturendringer over hele (Inn)landet

Nesten samtlige norske kommuner holder for tiden på med strukturdebatter og endringer av skolestruktur. I vårt område kan vi nevne Løten, Stange, Ringsaker, Hamar, Lillehammer, Gjøvik og Elverum. Det er to hovedårsaker til det: Lavere elevtall og vesentlig høyere kostnader til eldreomsorg i årene som kommer.

 

For Hamars del forventer vi ingen dramatisk reduksjon i elevtall slik nesten hele Innlandet vil oppleve, men vi forventer heller ikke vekst. Dette er basert på de prognosene SSB har, men det er selvsagt umulig å vite eksakt hvor mange barn som bor i en kommune om 10 eller 20 år.

 

Håvard Moe er en svært mye benyttet økonomirådgiver i Kommunenes sentralforbund KS. Han har vært leid inn også i Hamar. Han uttaler følgende til Kommunal Rapport 28. juni i år:  «Lokalpolitikerne må tørre å ta skolestrukturdebatten, selv om det er upopulært. Antallet eldre øker hvert år. Da kan man ikke bruke 5–10 år på å bestemme seg for om man skal legge ned en skole eller ikke. Jeg har til gode å møte kommunedirektører og økonomisjefer som ikke er bekymret for dette.  I de store byene og kommunene er ikke dette et problem. De kutter der det er behov og legger ned skoler uten særlig debatt»

 

Ingen har penger til alt

Det er bare å konstatere at det på Hamar er forsøkt å lage en slik debatt.  Men ingen partier som sitter med styringsansvar kan unnlate å ta denne diskusjonen. Vi ser at noen partier med én representant i kommunestyret mener man både kan opprettholde strukturen og kvaliteten på undervisningen samtidig som de skal bruke mye mer penger på eldreomsorg og andre demografiutfordringer. Dette er å kaste blår i øynene på innbyggerne. Bruker man mer penger på ett område, må man redusere på et annet. Ingen partier har mer penger enn andre.

 

BBL vil beholde fokuset på innholdet i skolen. Den sist bygde skolen, Lunden, viser at en moderne skole gir lavere energikostnader, bedre arbeidsmiljø og bedre tilrettelagte lokaler til en lavere pris enn en «gammeldags» skole.

 

Kommunestyret gjorde i fjor høst en prinsippavgjørelse om framtidig skolestruktur i Hamar. Vedtaket sier at Storhamar skal nedlegges (området skal brukes til barnehage og bydelspark) og elevene fordeles på Prestrud og Greveløkka. Mange av elevene på Storhamar bor nærmere Greveløkka enn Storhamar. Vedtaket forutsetter ombygging av Prestrud, mens Greveløkka er en moderne skole og i øyeblikket har nær halvparten av elevtallet den er bygget for.

 

I fase to vil en se på en ny Børstad ungdomsskole, idrettshall og en helt ny felles barneskole for Solvang og Rollsløkken. Fase tre er å bygge en ny felles skole for Lovisenberg og Ridabu. Dette er en tidsplan som vil være langsiktig og den vil kreve store investeringer. Men vi mener at alle elever i Hamar-skolen har krav på et ordentlig og noenlunde likt arbeidsmiljø.

 

Selv om kommunestyret har gjort en prinsippavgjørelse vil vi understreke at det gjenstår mye kvalitetsikring før kommunestyret gjør et endelig vedtak.

 

Vi må stille spørsmåle om bl.a: Hvordan slår økningene i byggekostnadene ut? Er SSBs anslag på befolkningsutvikling de riktige? Hvordan påvirker de økte rentene ut på kostnadsbildet? Dette arbeidet vil pågå utover høsten, så det er for tidlig å sette to streker under svaret på hva den endelige løsningen blir. I så måte er vi takknemlige både for innspill og merknader.

 

For å summere opp

Økningen i antall eldre vil kreve mye mer til denne sektoren framover også i Hamar. Vi ønsker å bruke like mye penger på skolen også framover, men vi ønsker å bruke mest mulig penger på ansatte, innholdet og elevene, i skolebygg som er moderne og kostnadseffektive. Hamar vil sannsynligvis opprettholde elevtallet i årene som kommer, men vi vil på langt nær nå elevtallet som dagens skolebygg har kapasitet til.  Og kommunestyret har med overveldende flertall sagt ja til endring av skolestrukturen, men kostnadene og tidshorisonten må som sagt kvalitetsikres før man setter  planen ut i livet.

På onsdag var formannskapet i Hamar på besøk på det som er Innlandets største industrisatsing noensinne.

​

Mellom 30 og 40 milliarder kroner skal investeres, byggefasen omfatter over 8.000 årsverk. Ferdig utbygd garanterer Green Mountain 350 arbeidsplasser ved datasenteret. I tillegg kommer ringvirkninger som norsk datasenterforening beregner til cirka seks ganger så mange.

​

Etableringen er resultatet av et målrettet arbeid som Hamar startet allerede i 2017.

​

Satsing på internasjonale datasentre er en strategi både for denne regjeringen og Erna Solbergs regjering. Under Arendalsuka for to uker siden roste statssekretær Gunn Karin Gjul fra Næringsdepartementet og AP Løten og Hamar kommuner.

Hun kalte datasentre en helt nødvendig del av den nasjonale infrastrukturen på linje med veg og jernbane. Og at vi trenger flere datasentre, ikke minst fordi de er en viktig del av det grønne skiftet.

​

At Hamar Ap, (også SV, Venstre og Rødt) stemte mot en etablering som regjeringen sentralt kaller «en del av den digitale grunnmuren» er ganske forunderlig

Selv flyttet jeg til Hamar for bare to år siden, mye takket være en fantastisk jente herifra. Hamar er en by med et levende sentrum der du kan utforske et mangfold av restauranter og butikker. Man kan nyte alt fra klassiske konserter til folkefester med Karpe. På under en halvtime kan man ta seg et bad i Mjøsa for så søke eventyr i fjellet. For dette er både by og bygd, og en kommune som byr på alt.

De fleste av vennene mine er ikke herifra, men hver gang jeg har besøk får jeg høre hvor utrolig det virker på Hamar: «Dere har jo alt her!».

 

Men det har jo ikke blitt sånn av seg selv, det har jeg jo skjønt. Jeg har alltid vært en engasjert fyr med en stor interesse for politikk og samfunnsutvikling. Så når jeg flyttet hit, var det en selvfølge for meg å begynne å lese meg opp på det politiske landskapet i kommunen. Og til min store overraskelse så var det det noe jeg aldri hadde hørt om som hadde sittet med ordføreren mer eller mindre de siste 20 årene. Nemlig By- og bygdelista.

 

En sak som spesielt fanget min interesse, var sykehusdebatten i Innlandet. Det virker som det har blitt tatt noen uforståelige beslutninger, spesielt med tanke på plassering og geografisk fordeling av sykehus. Men jeg vil ikke dvele for lenge ved dette. Kort sagt mener jeg at de nåværende planene ikke tar hensyn til samfunnsutvikling eller fremtidig rekruttering. Her har By- og bygdelista etter min mening vist klarhet og innsikt, og har vært tydelige på at et sykehus bør plasseres i en by. Og etter min mening Hamar.

 

Jo mer jeg leste om BBL jo mer skjønte jeg at dette ikke var et nasjonalt lokalparti, som må følge den nasjonale partipisken. Som også skal bry seg (eller ikke bry seg) med vindmøller på Fosen, habilitetsspørsmål, reiseregninger, store garasjer, maktkamp og kamerater. I BBL var det en samling flotte folk som er engasjerte og bryr seg om sitt lokalmiljø. Altså, jeg mener ikke de lokale representantene for de nasjonale partiene ikke bryr som om Hamar, men noen ganger burde ikke spørsmålet være om den politiske føringen skal være til høyre eller venstre. Som en i BBL fortalte meg når jeg spurte om hvor han ville plassere BBL politisk: «Vel vi er ikke høyre eller venstre. Vi er fremover.»

 

Det var egentlig dette som gjorde at BBL var valget for meg. Jeg vil bo i en kommune styrt av noen som vil fremover, og som vil gjøre kommunen bedre for de som bor her. Når jeg ble i BBL var infoen enkel. Vi har beina planta på jorda og bruker sunn fornuft, vi lover ikke for mye, men viser hva vi står for med gjennomføring.

 

Så om du er ny her i byen eller bygda, velkommen! Jeg håper du bruker litt tid på å lese deg opp på BBL. Så tipper jeg at du ser at dette er det beste valget for deg, og Hamar også. For BBL skal ta Hamar videre.

Om snaue 2 uker er selve valgdagen, og partiene befinner seg nå på slutten av sjarmøretappen. Meningsmålingen i dag viser at ingenting er avgjort (selvsagt), ikke minst tatt i betraktning at ca 30% av befolkningen ikke har bestemt seg for hvilket parti de vil gi sitt tillitsvotum. For oss som er sikre på at vi kan gjøre en god jobb for kommunen også de neste 4 åra, er det om å gjøre å overbevise også velgerne om det samme.

​

For den usikre velger kan det kanskje være smart å ta utgangspunkt i kommunen slik den nå framstår – og stille seg spørsmålet: Er jeg fornøyd med kommunen og den utvikling den har hatt og fremdeles har? Hvis svaret er ja – da er jo valget enkelt. BBL er det naturlige valget.

​

Men hvis svaret er nei, da er det om å gjøre å tydeliggjøre (for seg selv) hva en ikke er fornøyd med, og så sjekke partienes program. Hvilket parti opererer med troverdige og realiserbare løsninger på de problemene jeg ser og som jeg ønsker en løsning på?

 

For nå, som sentrale politikere reiser land og strand rundt og drysser «milde pengegaver» utover befolkningen, så er det grunn til å huske at ingen kommunepolitikere har mer penger enn noen andre (selv om det av og til kan høres slik ut). Kommunen har intet oljefond å ta av. Så det noen av oss prioriterer og gir løfte om, må de samme finne innsparing for innenfor den ramma vi har.

​

Ut fra dette er det kanskje ikke så vanskelig å bestemme seg for hokken en ska godblonke tel?

​

Godt valg! Og hvis det ikke skulle ha kommet tydelig fram: BBL tar Hamar videre, på trygg og framtidsrettet måte!

Nå skal Sykehuset Innlandet spare 300 millioner kroner for at det såkalte Mjøssykehuset i Moelv skal realiseres – kanskje i 2031.

 

I årevis har bygningene på Sanderud og Hamar sykehus blitt vanskjøttet samtidig som fagfolka på innsida har reddet liv og jobbet på spreng. Hvor skal de ansatte hente motivasjon de neste 10 åra til å bidra konstruktivt inn i det største bingospillet i norsk sykehushistorie? De skal bygge opp nye fagmiljøer, omstille seg og restrukturere, samtidig som de skal helbrede og operere, mens de på toppen av dette skal bidra til en innsparing på 300 millioner – når vi vet at sykehusøkonomien er helt skakkjørt fra før? Dette henger ikke på greip.

 

Noen av milliardene som planlegges i det nye bygget kunne med fordel blitt brukt til opprusting og nybygg på Sanderud. Det er nok til at de andre sykehusene i Innlandet kan få en ansiktsløftning også. I tillegg er det hensiktsmessig i et klima- og miljøperspektiv.

​

Det er helt forståelig at 65% av innlandets befolkning ikke tror på sykehusplanene som nå foreligger. (Kilde: Infact, på vegne av OA og andre aviser i Innlandet. 18% svarte «Ja», 16% svarte «Vet ikke».)

​

I stedet for å skylde på hverandre, bør Arbeiderpartiet og Høyre, som er hovedarkitektene bak dette resultatet, legge all prestisje til side og gå tilbake til 0+. På den måten kan vi beholde de kompetente medarbeidernes arbeidsglede til det beste for pasientene.

 

Mjøssykehuset kommer aldri til å bli det mest moderne sykehuset i Europa, slik Støre sa i en festtale på bryggekanten i Moelv. Med all respekt, så tror han det neppe selv. Det kan derimot bli et gedigent mageplask og det er pasientene som får svi i fallet.

​

Det er en likning med mange ukjente som skal gå opp. I tillegg til det økonomiske aspektet, knyttes det usikkerhet til rekruttering av ansatte og spørsmål om hva økt pendling vil si for klima og miljø, samt nye naturinngrep. Og får vi ikke et sykehus med de beste ansatte, blir det heller ikke til pasientens beste.

Å diskutere med Rolf Berntsen er bortkastet, jeg er klar over det.

​

Men jeg skal prøve for tredje gang å forklare Berntsen sammenhengen mellom flom i Mjøsa og sykehus. Oppildnet av høy vannstand i Mjøsa skriver han under overskriften "Flommen slo ut tomt til sykehus" at : det er "høyst merkelig at ordfører Einar Busterud (BBL) så sent som i juni i år i HA tviholdt på at arealet er godt egnet til å huse et sjukehus."

​

Jeg forholder meg til Helse Sør-Østs arkitektfaglige gruppe som konkluderte med at tomta ved Vikingskipet har "en unik beliggenhet som bynær tomt. En stor sykehusvirksomhet så sentralt plassert vil kunne gi gode synergieffekter i byutvikling, med antatt god attraktivitet for eksterne aktører innen helse, forskning og undervisning".

​

Flomsikring "kan løses ved å heve terrenget fra c+125/126 m.o.h, eller ved å løfte sykehusbyggene på søyler, med f.eks åpne underliggende parkeringsarealer, evt etablere areal på bakkeplan for næring/utleie eller tilsvarende som ikke har samme krav til flomsikring på 1.000-års nivå."

​

At Berntsen også i denne saken nekter å forholde seg til fakta og fagfolk får jeg dessverre ikke gjort noe med.

​

Fasiten står på trygg grunn: Berntsen og Hamar Ap er et vesentlig større problem for sykehus i Hamar enn vannstanden.

Vang pensjonistforening satte eldreomsorg på dagsorden i medlemsmøte på Høyvang denne uka. De ville vite hva de ulike partiene i Hamar vil satse på framover for en stadig økende aldrende befolkning.

​

Omsorgsbehovet er nøkkelen og ikke alder. Eldre er like forskjellige som yngre, og har ulike behov, ønsker og interesser, men vi i BBL føler oss trygge på at alle har en ting felles: Vi ønsker å bo hjemme så lenge vi kan og klare oss best mulig selv så lenge vi får den hjelpen vi eventuelt trenger. Da må vi som kommune legge til rette for dette, og tilby tjenester som er tilpasset behovet.

​

Vi ønsker å satse på folkehelsetiltak som gjør at vi holder oss «i gang». Møter i pensjonistforeningen er et slik tiltak, og det at Høyvang fortsetter å være et forsamlingshus kan legitimeres ved at det gir økt velferd og trivsel for mange, og det er mye helse i et sosialt liv.

​

Det er også mye den enkelte kan gjøre selv for sitt eget liv, men en må ha motivasjon og tiltak. Å ha et sosialt nettverk kan gi det lille dyttet som trengs til å bli mer fysisk aktiv på egne premisser.

BBL ser på eldre som en ressurs, og en stor andel av det frivillige arbeidet som gjøres i Hamar utføres av pensjonister.

​

Flere idrettslag har stor glede av seniorer som legger ned mye krefter i vedlikeholdsoppgaver og trivselstiltak, og mange engasjerer seg som besøksvenn i regi av Røde kors.

Venneforeninger til museer og sykehjem utgjør en uerstattelig ressurs, der hovedvekten av medlemmene er pensjonister.

Dette er gir også folkehelse! Videre hadde det antagelig ikke vært mulig å få til den effektive vaksineringen mot Covid, uten pensjonerte sykepleiere, som stilte opp i stort omfang. Vi har ikke bare mange som kan bidra som frivillige i ulike sammenhenger, men vi har også en stor arbeidskraftreserve. Utfordringen er hvordan vi kan få brukt denne på en god måte.

​

Vi erkjenner at omsorgsbehovet øker med alderen, og befolkningen blir stadig eldre. BBL ønsker å se på hvordan vi kan øke grunnbemanningen i helsesektoren som et virkemiddel til redusert sykefravær. Slik kan også ansatte som ønsker seg fulle stillinger få det, og det kan åpne for en annen arbeidsturnus.

 

Vi vil også fortsette å bygge ut omsorgsboliger og vi ønsker å utrede helsehus. Vi tror at vi kan samle allerede eksisterende kommunale helsetjenester som for eksempel legevakt, barnevernsvakt, fastleger, helsestasjon og andre akutte tjenester i et helsehus. Gjerne sammen med private helseaktører som allerede er etablert i kommunen. Dette kan bli et sentralt faglig kraftsenter, som vil kunne bistå stordelen av kommunens pasienter som ikke trenger innleggelse på sykehus. Dessuten bør helsehuset ha både ha akutte døgnplasser samt en intermediæravdeling/ spesialavdeling for mottak av ferdigbehandlede pasienter fra sykehus – som antagelig bør være interkommunal – for at det skal bli en god og funksjonell avdeling.

​

Vi lover å undersøke om det er mulig å få til en slik satsing for å styrke Hamar og omegns helsetjenester. En utredning vil gi svar på hva som er mulig og om det lar seg gjennomføre økonomisk.

​

Valgkamp og valgflesk hører sammen. BBL har styrt Hamar i 20 år og vi har som mål å gjøre det vi sier. Vi vil derfor heller ikke love mer enn vi kan holde, men vi kan garantere at vi vil gjøre alt vi kan for å ta Hamar videre inn i framtida som en av Norges beste kommuner å bo og leve i, uansett alder!

Rolf Berntsen har vært en av Hamar APs aktive fotsoldater for å få lagt ned sykehuset på Hamar. Nå er han ute igjen og hevder at kommunen ikke hadde noen tomt, og derfor var utelukket som lokaliseringssted.

​

For å si det enkelt: Det er rent tullprat.

​

Hamar hadde aktuelle tomter på flyplassen, Vien og Vikingskipet, og samarbeidet også med Stange kommune om tomtealternativer i Stange. Vikingskipet (omdøpt til Disenstranda av Helse Sør-Øst) var den beste tomta i Hamar. Men i følge Berntsen helt uaktuell på grunn av flomfare.

​

Om denne tomta skriver HSØs arkitektfaglige rådgiverteam i rapporten om tomtealternativer:

 

«Disenstranda har en unik beliggenhet som bynær tomt. En stor sykehusvirksomhet så sentralt plassert vil kunne gi gode synergieffekter i byutvikling, med antatt god attraktivitet for eksterne aktører innen helse, forskning og undervisning. Nærhet til Mjøsa/Åkersvika er en viktig kvalitet ved tomten.

​

Krav til sikring for 1000-års flom gjør at sykehuset må anlegges 3-4 meter over eksisterende terrengnivå, med nedre nivå på c+ 129,2 m.o.h.

​

Dette kan løses ved å heve terrenget fra c+125/126 m.o.h, eller ved å løfte sykehusbyggene på søyler, med f.eks åpne underliggende parkeringsarealer, evt etablere areal på bakkeplan for næring/utleie eller tilsvarende som ikke har samme krav til flomsikring på 1000-års nivå.»

​

Som sagt: Rolf Berntsen prater tull og det viser den arkitektfaglige vurderingen med all mulig tydelighet.

Vi må «back to the 50s», folkens. Til tida da begrepet «bærekraft» var en levemåte, og ikke et ord. Da møbler og utstyr ble kjøpt for å vare og kunne repareres ved behov. Da klær ikke ble masseprodusert og importert fra Kina og det ikke var vanlig å eie 15 par sko.

​

Den gang da ferie kunne bety en tur opp på setra med sykkel, eller fjelltur med fisketur og telt. Den gang da reisevanene til den jevne nordmann var preget av at lokalsamfunnet rommet det meste, og dekket de fleste behov. I dag snakker vi om «kortreiste» produkter og opplevelser. Enda et ord som man levde betydningen av før i tida.

​

Videre snakker vi om «differensierte boformer» og mener egentlig at ulike folk og generasjoner bør bo nær hverandre og slik kunne være til hjelp og støtte for hverandre i hverdagen. Slik naboer gjorde i bygd og by, og hvor det var vanlig at flere generasjoner bodde tett sammen. Det settes gjerne nye ord og uttrykk på fenomener som var vanlige i en ganske nær fortid. Men vi må ikke snakke som om dette skulle være nye oppfinnelser.

​

Det er selvsagt lett å bli nostalgisk og idealisere en fortid en ikke har levd i. Jeg er umåtelig glad for at vi i dag har en god levestandard og en inkluderende skole. Og verdens beste helsevesen. Og trygdeordninger man før bare kunne drømme om. På områder som likelønn, likeverd, likestilling og mangfold ønsker vi oss ikke tilbake i tid. Husmoridealet og kjønnsrollemønsteret kan få hvile i fred.

​

Men vi har mye å lære av fortidas forbruksmønster. Av hensyn til kommende generasjoner og kloden vi skal dele må vi endre vaner før det er for sent. Vi bør bruke klær, sko og møbler så lenge som mulig, eller gjenbruke det. Vi må redusere matsvinn og forbruk. Vi må også i større grad sykle, gå eller reise kollektivt dit vi skal, om mulig. Alt dette vet vi. Det er så enkelt men også så vanskelig, for det krever noe av oss. I Hamar har vi satt oss et mål om at vi skal være en bærekraftig kommune hvor det er lett å leve miljøvennlig, og vi skal ha engasjerte innbyggere som medvirker til det.

 

Hamaregionen har nettopp arrangert miljøuka, med god deltakelse av folk som ville bytte klær og utstyr framfor å kjøpe nytt. Det lover godt.

​

Alle kan vi bidra med litt, så la oss ta en for klima og miljø, folkens, og gå tilbake til the 50s! Vi må lære av fortidas forbruksmønster og la ord som «bærekraft» og «kortreist» ikke bare være ord, men bli en levemåte.